Den store sofajakten

Jeg har vært på sofajakt! Det sedvanlige senhøstlige ritualet. Jeg vet at ikke alle familier bytter sofa omtrent til andre advent hvert år, men det er en tradisjon jeg allerede har begynt å bli ganske glad i. Denne gangen er resultatet en cognacfarget skinnlekkerbisken fra Stouby som nå triumferer midt i stuen. Den passer årstiden, jeg har prøvd den ut, for nå syns det ikke uansett hvor mye pepperkakesmuler som skulle forville seg ned på putene.

Denne gangen var behovet for ny sofa helt reelt (som alle andre år).
1. Den gamle var for liten. 2. Den gamle var for skitten, selv om jeg gikk på med alskens rensemidler. 3. Den gamle skranglet når en satt i den. 4. Det var senhøst, og jeg ville ha en ny sofa. Fire like gode argumenter. HER kan du se et bilde av den gamle herligheten, som nå er overdratt til neste eier.

Jeg har sittet timevis i trofast jaktposisjon på FINN. Beina på bordet, nespresso i koppen og uendelige lister med innkomne sofaer. Det er deiligere å jakte på den måten, enn med kamuflasje og overlevelsesmat i vakumpose! Det tar på å pløye seg gjennom mengdene av ubloggifiserbare sofaer. Det går mye mikrofiber (la deg ikke lure av de som prøver å komme unna med å kalle det alacantra, det er likefullt mikrofiber av verste sort), lubne skinnsofaer fra 90 tallet og diverse burgunderrøde tekstilsofaer med bittesmå gule blomster. Skattejegeren kan ligge på lur, musestille i månedsvis, før hun *pang* slår til når juvelen endelig legges ut. Byttet bombarderes med epost, sms og opprigning.

Mens jeg ventet på juvelen opprettet jeg en farlig nattlig forbindelse med partysvensken BLOCKET. Litt på kanten, sånn litt på si. Jeg har for eksempel vært på vippen til å kjøre til Borås for å hente en sofa. Svenskene har så mange morsommere saker enn oss! Sofaer fra MIO, sofaer trukket om i stoffer fra SVENSK TENN og ikke minst en og annen DUX. Det var den som virkelig fikk blodet til å bruse.

Det var før jeg fikk melding av mannen, der han for tiden ligger på dobbeltrom på kald og våt militær-rep. Med sure sokker og et ønske om å komme seg 100 mil derifra. «Det er kanskje liiittt langt å reise for å hente en sofa, pus?». Jeg går sporenstreks inn på google map og klikker inn «Saltnes – Borås». Pling! Og resultatet kommer opp: 292 km. 3 t og 31 min. En vei. Tydligvis har de det ikke så ille på rep allikevel?

Saken er nemlig den at jeg har siklet meg bort i LAURITZ også. I enda senere nattetimer. Og siden han gjerne er å treffe på steder som Odense, Helsingborg og Herlev syns jeg på en måte ikke det var så gæli med Borås. Virkelighet – kom til meg!

Det gjorde den også! Hønefoss er jo ikke like langt, da, prøver jeg meg når kjæresten er tilbake i den umulige sofaen. Juvelen har nemlig dukket opp. Gjennomskuet på første forsøk: -Du gir deg ikke før vi har hentet den? For det blir som med pruting. Hvis en setter 60 mil som standard, blir mannen veldig fornøyd når han slipper unna med 30.

Velkommen i hus, kjære sofa! Solveig